I natt hadde jeg mareritt, og jeg skal fortelle deg om den, for det er det verste marerittet jeg har hatt på lenge.
Jeg tror jeg så på en film i drømmen, men jeg ble på en måte den personen som gjorde dette.
Jeg gikk mot en dør til et brunt hus uten vinduet på forsiden, (dette var som en filmtrailer) og Dr.Strangeduck (fra Ducktales) åpner døra. Bildet blir sånn "gammel slitt film" -ish. Hvis du har spilt Silent Hill spillene før, skjønner du hva jeg mener.
Jeg går lenger og lenger inn. Ulykkelig vitende at jeg ikke må gå lenger inn, men bena fortsetter av seg selv. Jeg hører en latter, antakeligvis fra en gammel høyttaler, for det spraker. Så går jeg inn i et rom med en mann i legedrakt. Han snur seg, og han har ikke ansikt. Han holder en stor drill, jeg løper over i neste rom, men der er det noe jeg ikke klarte å fokusere på, men det brølte, jeg ble redd, jeg kjente panikken og løp inn i det som virket som "husets kjerne". Der ligger det en seng i enden av rommet. Huset har trevegger, mørke slitte trevegger. Så hører jeg stemmen igjen. Jeg husker ikke lenger hva den sa, men det var sånn sprakete som det var på starten, også ser jeg at det ligger noe i senga, og det snur seg. Jeg rekker ikke se hva som ligger der, for jeg blir så redd og får så panikk at jeg løper ut igjen. Forbi det brølende greiene og mannen uten ansikt, mens latteren blir høyere og høyere.
Jeg kommer inn i et rom som er enda mørkere, nesten litt blålig. Jeg legger meg under et laken på en seng.
Jeg ser en jente med svart langt hår sitte på sengekanten, og kikker rett på meg. Hun sier at hun skal gjenta en frase. Hun sier noe som involverer noen tall. En kort setning. Mens hun sier dem, kan jeg se selve ordene i lys gult rett foran meg. Hun sier at hvis det finnes spøkelser, vil en demon gjenta setningen og drepe henne. Jeg gjemmer meg bak lakenet og vil ikke høre etter. Men så begynner en stemme å hviske det samme hun nettopp hadde sagt. Hun skriker.
Jeg er plutselig ute. Ute ved en bakke på et fjell. En gammel dame i rullestol og et relativt stort følge. Hun har bursdag. Hun har hvitt hår og ligner litt på gamle Rose fra Titanic. Av en eller annen grunn vil ikke følget være med henne og går fra henne. Hun sier så; "jaja, engel, da får vi dra da!" Og det rykker i rullestolen hennes. Hun triller fremover noen centimeter, så stopper det. Hun får et skremt uttrykk i ansiktet. Så sier hun noe sånt som "Nei, ikke deg." og hun blir dyttet mot fjellsiden. Der henger det istapper. Istappene faller ned på damen. Jeg ser ikke noe mer til henne, men jeg ser oppover mot der følget hennes gikk. Det er det samme brune huset jeg var i. Bursdagsfølget er plutselig der igjen. Bildet er nå sånn "night vision"-ish. De så ut til å vite hvorfor det skjedde. Jeg snur meg mot ei jente. Øynene hennes reflekterte ikke det infrarøde lyset. De var blasse og lyse. Det var jenta fra huset.
Jeg befinner meg plutselig i Solbergskogen med mamma. Vi skyller bakken. Det er sommer, og tydeligvis dugnad. Det kommer et gammelt par i en gammel gul racebil. De lurer på veien til en bursdagsfeiring. Det er hennes søsters. Mamma sier hun kan sitte på bort for hun skal sette opp blomster der. De kjører avgårde. Pappa kommer ned, det har blitt mørkere, og spør om jeg skal være med og besøke mamma. Ja, sier jeg og vi setter oss i en hvit gammel racebil. Vi kjører. Plutselig er vi på den samme veien hvor den gamle damen ble truffet av istapper. Det brune huset godt synlig på toppen.
Plutselig er jeg sammen med Unnveig, Marthe og VK. Det er en filminspilling. Men innspillingen skjer utenfor det brune huset. Vi spiller politiagenter. Plutselig sier Unnveig at vi må inn i huset. Vi går inn, det blir svart... og den sprakete latteren er tilbake. Jeg våkner, svett og skjelven. Det er det verste og mest detaljerte jeg har opplevd. Jeg vil aldri drømme om det igjen. De lydene.... Om jeg bare kunne beskrive de lydene....
