Mareritt

Jeg har sagt det før. Jeg runna Silent Hill Homecoming her om dagen, og jeg føler meg som sagt tom. Dette fordi man blir så knyttet til personene i spillet etter dagesvis (eller i dette tilfellet: Månedsvis) med intens spilling at når det brått tar slutt, sitter man igjen og føler at du har tatt farvel med en nær venn. Helt jævlig. UANSETT.

I natt ble jeg hjemsøkt av spillet på en særdeles grotesk måte. Men dette var svært realistisk. Jeg var hjemme i Oslo. Alene. Jeg går ut i tykk tåke og plutselig går flyalarmen. I Silent Hill går en slags flyalarm rett før helvete bryter løs. Jeg møter Josh. Josh fra Silent Hill homecoming. Her er et bilde for å illustrere hvordan han ser ut:



Resten av det jeg så kan jeg illustrere med disse bildene: (NB! STERKE BILDER!)












Jeg våkna med relativt rask puls for å si det pent.