... og det er ganske flaut.
Jeg satt og gledet meg til Eurovision Song Contest semifinale 2 i dag.
Jeg ble skuffa.
Jeg lo.
Jeg ble flau.
Sint
og ikke minst en smule kvalm.
MEN big talk of the day: Sverige kom ikke med til finalen for FØRSTE GANG I EUROVISION HISTORIEN!
Da lo jeg litt.
Stakkars Sverige.
Nå skal jeg... Ikkeno.
Sjalla bais!
Hjemme igjen. Og for en herlig dag.
Jeg har vondt i hjerteregionen, men det skal vi ikke tenke på i dag!
Det er 3 mai. May 3rd. 3 dager inn i den nye og lekre mai måned.
Det går for fort. For jeg kan huske det som om det var i går at jeg flyttet til Oslo,
med blodsmak i munnen dro jeg opp den tunge døra til Campus Christiania - Norges Kreative Fagskole,
kjente lukten av marmor og fløyel og tenkte "Dette passer ikke meg..." helt til jeg kommer inn i kontorlandskapet som er krydret med kritthvite mac'er - all for me... eller ikke alle da... Men minst en.
Husker fortsatt første natten i fremmed hjem.
Lukten av katt, følelsen av katt i senga.
Ikke søvn i det hele tatt.
Stå opp dagen etterpå, varmt i været. Sovne på bussen og komme for seint til andre skoledag. Vondt i øyet hver dag.
Første middag i Oslo.
Pølse og pasta. Ikke hvilken som helst pasta, men PENNE.
Følelsen av frihet. Angsten for å gå på do oppe. Holde seg til siste liten.
Første bildet jeg tok med mobilen i Oslo var av et gatenavn. Jess Carlsens gate.
Første gang jeg brukte pc'en min i Oslo.
Bordet var for lite. Satt nesten under trappa.
Spilte Crysis.
Første besøk til Holmestrand.
Første helg etter første uka i Oslo.
Rommet var det samme. Føltes som det samme.
Her bor jeg.
Nå har det gått et år.
Skolen er flott - det passer meg utmerket.
Jeg sover ikke lenger i et fremmed hjem.
Det lukter ikke katt lenger. Pus finnes ikke mer.
Jeg sover for godt. Jeg sovner ikke på bussen lenger... Jeg sovner på T-banen istedet.
Øyet behersker seg, men er ikke vond å be når det kommer til random smerte.
Middagene er grusomme. Penne og pølse er hatobjekter.
Har egen taktikk for dobesøk nå. Gå når de er ute.
Pc'en er hellig. Byttet bord og location.
Under trappa er det blitt et slags skap. Det ligger en seng der pc'en stod.
Spiller alt.
Holmestrand er helgen. Stort sett.
Rommet er det samme. Føles som det samme.
Her bor jeg.
Noen ting forandrer seg aldri.
I natt hadde jeg mareritt, og jeg skal fortelle deg om den, for det er det verste marerittet jeg har hatt på lenge.
Jeg tror jeg så på en film i drømmen, men jeg ble på en måte den personen som gjorde dette.
Jeg gikk mot en dør til et brunt hus uten vinduet på forsiden, (dette var som en filmtrailer) og Dr.Strangeduck (fra Ducktales) åpner døra. Bildet blir sånn "gammel slitt film" -ish. Hvis du har spilt Silent Hill spillene før, skjønner du hva jeg mener.
Jeg går lenger og lenger inn. Ulykkelig vitende at jeg ikke må gå lenger inn, men bena fortsetter av seg selv. Jeg hører en latter, antakeligvis fra en gammel høyttaler, for det spraker. Så går jeg inn i et rom med en mann i legedrakt. Han snur seg, og han har ikke ansikt. Han holder en stor drill, jeg løper over i neste rom, men der er det noe jeg ikke klarte å fokusere på, men det brølte, jeg ble redd, jeg kjente panikken og løp inn i det som virket som "husets kjerne". Der ligger det en seng i enden av rommet. Huset har trevegger, mørke slitte trevegger. Så hører jeg stemmen igjen. Jeg husker ikke lenger hva den sa, men det var sånn sprakete som det var på starten, også ser jeg at det ligger noe i senga, og det snur seg. Jeg rekker ikke se hva som ligger der, for jeg blir så redd og får så panikk at jeg løper ut igjen. Forbi det brølende greiene og mannen uten ansikt, mens latteren blir høyere og høyere.
Jeg kommer inn i et rom som er enda mørkere, nesten litt blålig. Jeg legger meg under et laken på en seng.
Jeg ser en jente med svart langt hår sitte på sengekanten, og kikker rett på meg. Hun sier at hun skal gjenta en frase. Hun sier noe som involverer noen tall. En kort setning. Mens hun sier dem, kan jeg se selve ordene i lys gult rett foran meg. Hun sier at hvis det finnes spøkelser, vil en demon gjenta setningen og drepe henne. Jeg gjemmer meg bak lakenet og vil ikke høre etter. Men så begynner en stemme å hviske det samme hun nettopp hadde sagt. Hun skriker.
Jeg er plutselig ute. Ute ved en bakke på et fjell. En gammel dame i rullestol og et relativt stort følge. Hun har bursdag. Hun har hvitt hår og ligner litt på gamle Rose fra Titanic. Av en eller annen grunn vil ikke følget være med henne og går fra henne. Hun sier så; "jaja, engel, da får vi dra da!" Og det rykker i rullestolen hennes. Hun triller fremover noen centimeter, så stopper det. Hun får et skremt uttrykk i ansiktet. Så sier hun noe sånt som "Nei, ikke deg." og hun blir dyttet mot fjellsiden. Der henger det istapper. Istappene faller ned på damen. Jeg ser ikke noe mer til henne, men jeg ser oppover mot der følget hennes gikk. Det er det samme brune huset jeg var i. Bursdagsfølget er plutselig der igjen. Bildet er nå sånn "night vision"-ish. De så ut til å vite hvorfor det skjedde. Jeg snur meg mot ei jente. Øynene hennes reflekterte ikke det infrarøde lyset. De var blasse og lyse. Det var jenta fra huset.
Jeg befinner meg plutselig i Solbergskogen med mamma. Vi skyller bakken. Det er sommer, og tydeligvis dugnad. Det kommer et gammelt par i en gammel gul racebil. De lurer på veien til en bursdagsfeiring. Det er hennes søsters. Mamma sier hun kan sitte på bort for hun skal sette opp blomster der. De kjører avgårde. Pappa kommer ned, det har blitt mørkere, og spør om jeg skal være med og besøke mamma. Ja, sier jeg og vi setter oss i en hvit gammel racebil. Vi kjører. Plutselig er vi på den samme veien hvor den gamle damen ble truffet av istapper. Det brune huset godt synlig på toppen.
Plutselig er jeg sammen med Unnveig, Marthe og VK. Det er en filminspilling. Men innspillingen skjer utenfor det brune huset. Vi spiller politiagenter. Plutselig sier Unnveig at vi må inn i huset. Vi går inn, det blir svart... og den sprakete latteren er tilbake. Jeg våkner, svett og skjelven. Det er det verste og mest detaljerte jeg har opplevd. Jeg vil aldri drømme om det igjen. De lydene.... Om jeg bare kunne beskrive de lydene....
I dag er det 14 april, og det betyr: FØRSTE SOMMERDAG!
Oslo er i storhumør, med 15 grader i sola og lukta av grillmat fyller gatene.
Klokka er 12:20 i Ohio. Vi har 439 fans på Facebook og 41 subs på YouTube.
Ahh...
I love it.
