JAMMEN JEG KLARER DET IKKE!

Det var i går. En helt vanlig dag.

Jeg hadde bestemt meg for å dedikere denne dagen til å utforme en ny vignett til "The Find Mitchell Davis Corporation". Jeg benyttet meg av Motion 4 og Final Cut Pro. Jeg startet klokken 15:30 norsk tid.

Jeg har sjelden brukt Motion, så jeg måtte lære meg programmet "helt på nytt".
Jeg brukte lang tid. Jeg fikk det ikke til. Jeg sitter konstant. Jeg slafser i meg middagen rundt klokken 16:12. 16:23 er jeg tilbake på maskinen.
Klikker og drar, snur og vender. 3D, 2D. Klokken 22:05 kommer mamma inn i rommet for å annonsere at hun og pappa nå går og legger seg.

Da renner frustrasjonen over.

"JAMMEN JEG KLARER DET IKKE!"

Pinlig stillhet.

"Ok, natta."

"...natta."

Klokken 02:00 går jeg og legger meg. Utslitt. Resultatet? Elendig.

The Find Mitchell Davis Corporation

Åwmahgad

I dag sov jeg så godt. Grunnen til at jeg sier det, er fordi jeg ikke husker om jeg sov godt i natt, og frankly, I don't care. Det viktige her er det som skjedde på morgenkvisten i dag. Jeg våkner nemlig klokken 9. Jeg ligger og dasser litt, litt sur på meg selv for å ha våknet så tidlig på en fridag.

Etter en time med tvangssøvn velger jeg å reise kadaveret, og posisjonere meg ved kjøkkenvasken. I det jeg skal fylle koppen min med vann skjer det. Akkutt trøtthet. Jeg orker nesten ikke slå av vasken, og enda verre var det å gå mot senga. Jeg slenger glasset på bordet så vannspruten står, og faller sporenstreks ned på senga som klase bananer fra Brasil. Og der blir jeg liggende.

Jeg drømmer om alt mulig fra at jeg er syk, til jeg blir påkjørt av en tilhenger og mormor. Så våkner jeg igjen. Husker ikke klokkeslettet, men jeg er så trøtt og lettere paralysert av søvn, at det føles som om jeg nærmest har entret komatilstand. Jeg klarer ikke røre meg, jeg flakker mellom drøm og virkelighet. Jeg kunne lukke øynene, og vips, der var det en drøm som utspilte seg. Jeg åpner øyenene, og vips, en blurrete virkelighet (jeg har nemlig ikke på meg linser når jeg sover, så sikten er så som så.)

Hva velger jeg? Drømmeland eller blur? DRØMMELAND SELVFØLGELIG. Jeg tenker for meg selv at her velger jeg drømmeland. MEN, jeg mister aldri kontrollen over øynene. Så jeg må tvine øynene igjen (ikke at det var noe problem) for å holde drømmen i gang. Kroppen føltes lam på en god måte, og i drømmen jeg drømte (noe med et gammelt gårdshus utpå landet) var jeg fullt klar over at jeg drømte.

Så klarer jeg å snu meg, til en herlig følelse. Herrejeminin, du skulle bare visst. Og automatisk strekker jeg meg, til en ENDA herligere følelse. Jeg har våknet fra komaen, litt trist, men også litt bra, for da gikk det bra til slutt.
I ettertid slo det meg at jeg kanskje ikke flakket mellom drøm og virkelighet i det hele tatt? Kanskje alt var en drøm? Da var det i alle fall en god drøm, sa askeladden og levde lykkelig alle sine dager.

Og snipp snapp snute, så var eventyret ute.

Hmmm

Jeg har begynt å skrive svært korte innlegg.

Det skjer så lite vettu.

Jeg ler av en mann på tv.

Hah

Norge + OL = FAIL

Nuff said.

Flaut eller?

I dag var jeg kjempesyk. Og jeg gikk på skolen. Første tegn på sykdom? Jeg må validere reisekortet mitt før hver reise. Altså Flexuskortet som skal legges på en maskin, og *pip* validert. Vel, jeg stod sikkert i 5 minutter og banna som en nisse når kortet ikke ble validert. Det viste seg å være studentkortet fra Sande vgs.

På T-banen satte jeg meg der jeg alltid setter meg, på en sånn rad i enden av vogna. Plutselig blir jeg heeeelt borte og hodet faller ned og opp, hvis du skjønner? Så ut som jeg konstant duppa av. Så kom det en dame bort og spurte om det gikk bra. Jeg klarte bare å mumle.

På skolen. Vel jeg satt i klasserommet og hørte på min kjære lærer, men jeg hørte bare mumling. I kantina. Ok here it comes. Jeg kjente det bruste i kroppen og plutselig, uten forvarsel, spydde jeg utover HELE kantina. Jeg lover dere, HELE kantina. EW. FLAUT.

Så ble jeg sendt hjem.

Var hjemme halv tolv. Sov til 4.

Fortsatt syk.

Facebook 2009:



Knegg meg i håret.

Akkurat nå

kasta jeg opp middagen fra i går!

NAM!

Men det har jeg ikke råd til!

Jeg har søkt jobb på Meny, Deli de Luca og Statoil.

Lolz.

POKKER FANDENS SKINN OG BEINRANGEL!

Han vant! SØREN KLYPE!


Greit, det var den TV'en...

Vafler, hamburger, Livelavalive og MGP

Javisst er det lørdag. Jeg skal til og infinne meg i denne lykkens dag, i Herrens år 2010. Lørdag. Denne spesielle lørdagen 6. Februar i Herrens år 2010. Ja. Den skal inneholde en god del ting.

Jeg har Mitchell Davis på Skype. Nuff said.

Uansett. Denne lørdagen skal krydres med vafler. Hvorfor? Fordi Flanell-Vero har gnagd om dissa helsikes vaflene så lenge at nå vil hjernen omsider lage det. Først derimot, skal vi slå til med Hamburger og Pommes frites. Mmmm. Så skal vi klaske rævballene (Ikke tenk pervo, selv om vi klasker rævballer betyr ikke dette noe som helst med tanke på perverse ting.) mens jeg og min bror ser på MGP. Nei ser det nok alene, han skal nok spille Xbox 360. VEL VEL. Vero? Spør du kanskje i og med at Vero har gnagd om vafler, nei hun kommer for sent til både hamburger og vafler. Hun skal se og høre på blåes, eller blues som det heter i ameriken.

Men jeg har allerede planen klar. Hvorfor ser jeg på fægg MGP? Fordi jeg vurderer å knuse tv'en om han ekle Didrik kommer videre. Helt seriøst.

Nå skal jeg rave litt mens jeg i en lystig tone skal bestemme meg om jeg skal kjøre en tur på butikken.

Morna!
(eller Mona)

BuZa

Barberhøvel

Mitchell Davis saved my life!

Jeg har JUST now stått opp, klokken halv to. La meg halv ti. Jeg har drømt! Og hvilken latterlig og random drøm! Og den føltes SERRIØST helt ekte ut.

Jeg går langs en elv og snakker i telefonen. På ryggen har jeg en sekk, og i den ene hånda har jeg en stor kjepp eller noe lignende. Plutselig faller jeg i vannet. Jeg liker det og svømmer lenger ut. Jeg hører noen skrike på engelsk at jeg har på meg for mye klær, og jeg kommer til å synke! Og plutselig skjer det. Jeg forsvinner under havoverflaten. (Eller sjøoverflaten alt ettersom)



Noen redder meg fra vannet. Og hvem er det? Jo Mitchell Davis fra Livelavalive og Kyle. Jeg blir satt ut og spør hva han gjør her, uten å få noe svar. Jeg gir han en walkie talkie fra sekken som takk for redningen og han og Kyle ber om en klem, noe de får.

Så henger vi sammen i det jeg TROR skal forestille en del av Oslo. Jeg gir dem en omvisning på T-banen, og Mitchell tar masse bilder. Vi ender opp bak huset i Solberskogen. Der er det en stor flate med gress. Der setter vi opp to lamper. Mitchell tar et par bilder og er fornøyd med resultatet. Vi sitter i en ring mens noen grafser i en bolle med ris og forteller en helt forferdelig historie om en risfarm i Ålesund. Vi skal til å stue bort lampene, da jeg utbryter at vi kan plugge dem i veggen når vi ikke skal bruke dem! (?) Da møter vi en gammel mann som vil ha vann fra et vask som nå står ut av veggen på blokka. I kummen er det masse vann, men det er sånn sørpelignende. Han får det tilslutt til å virke og vann får han.

Dessverre slutter denne drømmen så altfor tidlig. Mitchell sier han skal tagge meg i et bilde, et fellesbilde. Vi blir enige om det. Vi skiller lag og jeg går og legger meg. Det er mørkt ute, men idet jeg har lagt meg i sengen (I et rom jeg absolutt ikke kjenner igjen) blir det liv i min walkie talkie. Det er Mitchell som gjør meg oppmerksom på at walkie talkien han fikk fremdeles er i drift etter vannskaden og at jeg måtte forte meg ut. Han hadde noe å vise meg. Han var veldig oppspilt i stemmen.

Der stoppet drømmen. Dessverre. Jeg likte den drømmen. Den var så random. Og jeg kan ikke slutte å tenke på hva det var han ville vise meg! ARG!

Den drømmen var sinnsykt interessant! SÅ mye detaljer! Jeg orker liksom ikke skrive alt heller! God natt.